2011: Dramatikk i gjørmehavet
Et svalestup over sykkelstyret er enkel fysikk. Utfallet av et slikt stup er overlagt tilfeldighetene, men alle tilfeldigheter kan forklares med formelen Kraft x tid = masse x endring av hastighet. Sett inn tilfeldighetene som tall for variablene, og du har en fortelling som er enkel, sann, men nådeløs. Den forteller for eksempel hva som skjer når forhjulet på en fullastet sykkel på 100 kg og med en fart på 50 km/t, treffer en stor stein. Den forteller også at det ikke er steinen som da er i trøbbel, men syklisten.
Det er merkelig stille. Tore prøver å se seg omkring. Han kan høre vinden som puster i trærne og blodet som drypper fra pannen og ned på bakken. Armen er lammet der den sitter fastklemt i eikene på et sykkelhjul – et bakhjul kan det se ut som. Tore puster tungt. Tore føler seg ikke helt bra.
Ekstreme ferdigheter
Tore følte seg betraktelig bedre tidligere på dagen da han hadde møtt opp på Merket i forkant av festivalens første øvelse. Musikk og solskinn gjorde sitt til at det var lystig stemning blant samtlige deltakere. På luftgevær-arenaen ble den gode stemningen imidlertid endret til gapende beundring idet Øystein Bråten framviste en imponerende demonstrasjon i hurtiglading av luftgevær. Øvelsen gikk ut på å skyte så mange skudd man klarte på 1 minutt. De fleste av deltakerne rakk å fyre av 4-5 skudd til svært varierende skyteresultat, mens Øystein presterte å fyre av hele 7 skudd som i tillegg var fint samlet i sentrum av blinken. De andre deltakerne kunne i ettertid fortelle at det hele hadde fortonet seg som en ballett-oppvisning i grasiøs kroppsbeherskelse og presisjon.
Under den andre øvelsen, staking med rulleski/rulleskøyter, var det derimot Stian Ulberg og Paal Hermansen som imponerte mest. Som barn ble de jo begge oppdratt til å akseptere, og etter hvert sette pris på, lange skiturer med ekstremt bakglatte ski. Og det har tilsynelatende medført fremragende stake-ferdigheter som de i voksen alder kunne bruke til å stake seg opp gjennom hele Hexathlon-feltet og gå ut i tet på sykkeletappen. Vi kan ut i fra dette slå fast at det er fint lite her i livet* som er så effektivt som en gjennomtenkt oppdragelse.
Det er merkelig stille. Tore prøver å se seg omkring. Han kan høre vinden som puster i trærne og blodet som drypper fra pannen og ned på bakken. Armen er lammet der den sitter fastklemt i eikene på et sykkelhjul – et bakhjul kan det se ut som. Tore puster tungt. Tore føler seg ikke helt bra.
Ekstreme ferdigheter
Tore følte seg betraktelig bedre tidligere på dagen da han hadde møtt opp på Merket i forkant av festivalens første øvelse. Musikk og solskinn gjorde sitt til at det var lystig stemning blant samtlige deltakere. På luftgevær-arenaen ble den gode stemningen imidlertid endret til gapende beundring idet Øystein Bråten framviste en imponerende demonstrasjon i hurtiglading av luftgevær. Øvelsen gikk ut på å skyte så mange skudd man klarte på 1 minutt. De fleste av deltakerne rakk å fyre av 4-5 skudd til svært varierende skyteresultat, mens Øystein presterte å fyre av hele 7 skudd som i tillegg var fint samlet i sentrum av blinken. De andre deltakerne kunne i ettertid fortelle at det hele hadde fortonet seg som en ballett-oppvisning i grasiøs kroppsbeherskelse og presisjon.
Under den andre øvelsen, staking med rulleski/rulleskøyter, var det derimot Stian Ulberg og Paal Hermansen som imponerte mest. Som barn ble de jo begge oppdratt til å akseptere, og etter hvert sette pris på, lange skiturer med ekstremt bakglatte ski. Og det har tilsynelatende medført fremragende stake-ferdigheter som de i voksen alder kunne bruke til å stake seg opp gjennom hele Hexathlon-feltet og gå ut i tet på sykkeletappen. Vi kan ut i fra dette slå fast at det er fint lite her i livet* som er så effektivt som en gjennomtenkt oppdragelse.
Som bildet tydelig viser er Øystein i gang med å lade geværet for femte gang, før Knut-Roar har avfyrt sitt tredje skudd.
|
Rittleder Erlend gir entydige og klare instrukser om at Knut-Roar, Jørgen og Håvard må stille seg opp i alfabetisk rekkefølge etter høyde, alder og vekt.
|
Sosialt gjørmehøl
”Men nå ligger jeg altså her”, tenker Tore. ”Våt og forslått!” Han setter seg opp og ser tilbake på stien hvor han kom i fra. En syklist kommer mot ham i stor fart. Syklisten treffer den tidligere omtalte steinen og blir et øyeblikk hengende i lufta på samme måte som skurtreskere aldri gjør. Den fascinerende hendelsen avsluttes med et solid mageplask i gjørma.
”Velkommen”, sier Tore og strekker fram en hjelpende hånd.
”Knut-Roar her”, svarer syklisten. ”Hyggelig å hilse på deg.”
Knut-Roar tar fram drikkeflaska fra sykkelen og setter seg ned ved siden av Tore. I horisonten kan de observere en ny syklist som nærmer seg med målbevisste tråkk. De trekker seg derfor litt sammen for å gjøre plass til én til i gjørmehølet.
”Vær hilset”, sier syklisten i det han stuper over styret. ”Jeg kommer i fred.”
Den nyankomne syklisten reiser seg rolig opp fra bunnen av gjørmehølet og utfører et kunstferdig tegn og et rituelt håndtrykk som de to andre ikke helt skjønner fordi han åpenbart finner det på der og da.
Det viser seg at syklisten heter Håvard. Han kan fortelle at det er hyggelig å hilse på dem, men at han bør komme seg videre siden det tross alt er en konkurranse. Knut-Roar sier seg enig og reiser seg opp.
”Hva med deg Tore – kommer du?”
”Den vise har vunnet før krigen starter, mens den ukloke kriger for å vinne”, svarer Tore mens han inntar en avslappende filosofisk positur i gjørmehølet sitt.
Sabbotasje
”Unna vei. Alt er under skikkelig vitenskapelig kontroll!”
Det er regjerende mester og den store forhåndsfavoritten Renè som roper dette i det han passerer gjørmehølet i stor fart. I liket med fjorårets festival gikk ikke rulleskietappen så bra, men det er ikke vanskelig for Gjørme-Tore og de andre å fastslå at det blinket pokal i blikket til Renè da han passerte.
Det tar kun fem minutter før Renè også passerer MG-Øystein. Ytterligere tre minutter går før Renè kommer opp på siden av Knut Westerbø. De danner etter hvert et trespann med Olav Grøndalen. Trespannet blir imidlertid redusert til et tospann i de tekniske stipartiene nedenfor Liaset. Det er dessverre Renè som må betale dyrt for ikke å ha prioritert terrengsykling i forkant av festivalen. Akkompagnert av danske gloser må han bittert innse at Olav og Knut nådeløst drar ifra.
Da Olav og Knut litt seinere ruller over steinbrua over Tisleia og tar til venstre inn Kjærlighetsstien, er det med et nødskrik at de unngår å kollidere med en møtende Audi. Olav stusser over at det er noe kjent med denne Audien, som for øvrig har den samme kvalme grønnfargen som brukes på skoler, sykehus og psykiatriske klinikker for å berolige innboerne. Han klarer ikke i forbifarten å sette fingeren på hvor han har sett bilen før, så han slår tanken fra seg og konsentrerer seg om å holde ryggen til Knut.
Hadde Olav derimot kastet et blikk over skulderen, ville han ha sett Audien rolig svinge inn til siden av Kjærlighetsstien og sperre for skiltet som var satt opp for å vise vei og håp for slitne Hexathlon-deletakere. Dette var opplagt den samme Audien som under Hexathlon-festivalen i 2010 hadde sperret for skiltet oppe ved Gjølmyr med den fatale konsekvensen at Orienterings-Øystein syklet feil. I år er det imidlertid Paal som blir offer for Audien. Paal lå an til en pall-plass da den sleipe Audien lurer ham til å sykle opp mot Jakobstølen. Hvilket motiv Audi-eieren har for å sabbotere for tilfeldige Hexathlon-deltakere kan vi bare spekulere i, men det er opplagt at det her dreier seg om en sinnsforvirret person som ikke ble ammet da han var liten, eventuelt at han fortsatt ammer.
Tung matstasjon
En ny øvelse for året var øvelse 4 – tung matstasjon. Denne øvelsen besto av en 20 minutters obligatorisk matpause, men hvor pausen ble kuttet ned etter hvor sterk deltakeren var. Dette ble målt i form av push-ups og hang-ups.
Fordelen med styrkeøvelser er at de er velegnet til å få ut frustrasjon. Paal måtte ha blitt veldig frustrert etter feilsyklingen, for push-upsene hans gikk unna i et rasende tempo. Også Stian, Jørgen og Olav (Stian er for øvrig nevnt en gang tidligere i teksten og noen av dere husker det kanskje, men for andre røyner det nok på med navn her nå) framviste stor styrke og fikk dermed slippe videre etter kun få minutter, mens enkelte andre deltakere (uten å nevne navn) fikk god tid til å ta seg en banan eller to før de igjen fikk lov til å hive seg på sykkelen.
Mye kaldt vann
Hvor er så Tore i alt dette? Sitter han fortsatt i gjørmehølet sitt? Svaret er nei. Man kan ha det lenge trivelig med gjørme, men til slutt kommer man til et punkt hvor det er på tide å komme seg videre i livet. Dette hadde Tore innsett og han var nå på tur ned fra fjelltoppen Gribbe*. Han så faktisk fram til å få vasket av seg noe av gjørmen i den kommende svømmeøvelsen i Pardisfjorden.
For det var en dårlig skjult hemmelighet at vannstanden i Pardisfjorden var ekstra høy dette året. Innbydelsen til festivalen reklamerte med at den 500 meter lange etappen i all hovedsak besto av koselig vassing i grunt vann og for øvrig noen få meter med svømming. I virkeligheten var det motsatt. Samtlige deltakere var derfor meget slitne da de etter svømme-etappen skiftet til joggesko og la ut på den avsluttende løps-etappen tilbake til heder og målgang på Merket.
Øredøvende stillhet
Det er merkelig stille. Stian ser seg omkring. Folk hopper rundt og jubler. De er tydeligvis glade for et eller annet. Så bra, tenker han. Stian liker at folk er glade. Men hørselen hans registrer ikke dette. Alt han hører er sitt eget åndedrett og hjertebank. Han kjenner at hjertet banker fort og at pusten er tung. Han er tydeligvis sliten av en eller annen grunn. Midt i folkemengden ser han sin kone og to sønner som smilende roper mot ham. Han smiler tilbake. Det er et av de smilene som får hans kone til å anta at han har stått på litt vel mye i det siste og har et umiddelbart behov for hvile. Han merker at armen holder noe tungt. Han ser ned. Hva gjør den her, tenker han forundret. Veeent nå litt! Han ser igjen på folkemassen som jubler mot ham. Han ser på armen sin som holder den glinsende Hexathlon-pokalen. En umulig tanke begynner å trenge inn i den omtåkete hjernen. Er det virkelig….Er jeg virkelig…. Munnen hans åpner seg for å snakke, men hjernen hans bestemmer at han ikke har noe å si, så han lukker den igjen. Men mer rekker han ikke å tenke for plutselig blir han løftet opp av folkemassen og båret på gullstol som det sømmer seg for en Hexathlon-mester.
Knut var svært fornøyd med å komme i mål noen få meter foran fjorårets mester og den store forhåndsfavoritten Renè. Knut sin kone derimot, var tydeligvis ikke fullt så fornøyd med innsatsen, siden hun etter målgang kjørte over hjelmen til Knut. Til alt hell (for Knut vel og merke) hadde han ikke hodet sitt inne i hjelmen da dette ”uhellet” inntraff.
|
Stian må både klype seg i armen og stikke fingeren i øyet før han kan fastslå at dette ikke kun er en våt drøm, men at han faktisk vant Hexathlon-mesterskapet.
|
2010: Hat og Hygge
Seks øvelser i ett og samme løp. Kun én vinner. Seks muligheter for heder og ære. Umåtelig mange muligheter for knall og fall. Ja du gjettet riktig: VALDRES HEXATHLON - FESTIVAL! Hvis du gjettet på ”Høres ut som noe utrolig tåpelige greier for folk som burde fått seg en hårklipp og et liv*, så får du også poeng for riktig svar.
"Dette går ikke! Dette kan umulig holde helt inn. De bak meg er for sterke! Eller er det mulig? Har jeg en mulighet? Ja jeg har en mulighet. Selvfølgelig har jeg en mulighet. Jeg leder jo hele konkurransen for pokker. Jeg skal klare det! Selvfølgelig skal jeg klare det! Du store allpakka! Jeg kommer til å vinne! Pokalen er så å si i boks!"
Dette er et lite utdrag av de tanker som gikk igjennom hodet til Steinar Dahlen like etter at han kastet seg på sykkelen og tråkket i vei oppover mot fjelltoppen Gribbe. På dette tidspunktet ledet han Valdres Hexathlon 2010 etter en imponerende innsats på rulleski-etappen.
Organ-doping
Allerede på forsommeren hadde det florert rykter om at flere meget sterke utøvere ville melde seg på årets festival. Det var derfor ikke nødvendig å være rakettforsker for å regne ut at årets kamp om den gjeve vandrepokalen ville bli knallhard. Dette hadde også regjerende mester Olav Grøndalen klart å regne ut, noe som forklarte hvorfor Olav gjennom hele sommeren hadde lagt ned utallige treningsøkter i skog og mark. Hvorfor Olav på en av disse treningsøktene, i et anfall av desperasjon, opererte bort et helt organ, krever muligens en nærmere forklaring:
Det står utrykkelig skrevet i festivalens statutter, at all bruk at doping-preparater er strengt forbudt. Dessverre står det ingenting om at organ-doping er forbudt. Som en av grunnleggerne av festivalen, var Olav selvfølgelig klar over dette smutthullet. Festivaldeltakerne må jo som kjent slite seg opp mange seige bakker. Det å redusere egenvekta i form av å fjerne organer vil følgelig gi en betydelig fordel. Olav valgte å fjerne blindtarmen, men det faktum at han ikke var i stand til å trene i ukene etter inngrepet, var imidlertid en liten strek i regningen for Organ-Olav.
"Dette går ikke! Dette kan umulig holde helt inn. De bak meg er for sterke! Eller er det mulig? Har jeg en mulighet? Ja jeg har en mulighet. Selvfølgelig har jeg en mulighet. Jeg leder jo hele konkurransen for pokker. Jeg skal klare det! Selvfølgelig skal jeg klare det! Du store allpakka! Jeg kommer til å vinne! Pokalen er så å si i boks!"
Dette er et lite utdrag av de tanker som gikk igjennom hodet til Steinar Dahlen like etter at han kastet seg på sykkelen og tråkket i vei oppover mot fjelltoppen Gribbe. På dette tidspunktet ledet han Valdres Hexathlon 2010 etter en imponerende innsats på rulleski-etappen.
Organ-doping
Allerede på forsommeren hadde det florert rykter om at flere meget sterke utøvere ville melde seg på årets festival. Det var derfor ikke nødvendig å være rakettforsker for å regne ut at årets kamp om den gjeve vandrepokalen ville bli knallhard. Dette hadde også regjerende mester Olav Grøndalen klart å regne ut, noe som forklarte hvorfor Olav gjennom hele sommeren hadde lagt ned utallige treningsøkter i skog og mark. Hvorfor Olav på en av disse treningsøktene, i et anfall av desperasjon, opererte bort et helt organ, krever muligens en nærmere forklaring:
Det står utrykkelig skrevet i festivalens statutter, at all bruk at doping-preparater er strengt forbudt. Dessverre står det ingenting om at organ-doping er forbudt. Som en av grunnleggerne av festivalen, var Olav selvfølgelig klar over dette smutthullet. Festivaldeltakerne må jo som kjent slite seg opp mange seige bakker. Det å redusere egenvekta i form av å fjerne organer vil følgelig gi en betydelig fordel. Olav valgte å fjerne blindtarmen, men det faktum at han ikke var i stand til å trene i ukene etter inngrepet, var imidlertid en liten strek i regningen for Organ-Olav.
Øystein velger å flørte med fotografen framfor å følge med på gjennomgangen av løypetraseen, da han er sikker på at egne orienteringsferdigheter vil lose ham trygt igjennom traseen.
|
Det gjelder å ha orden på utstyret i de hektiske byttene mellom øvelsene. På bildet ser vi at Tore taper verdifulle minutter da han forveksler den ene staven med en tilfeldig pinne.
|
Nye øvelser
Nytt i år var at kajakk-øvelsen var byttet ut med taubane. Dette for å gjøre det mer overkommelig for langveisfarende å delta på festivalen. For at temperaturen i vannet skulle være mer behagelig hadde arrangørene også besluttet å flytte festivaldatoen fra september til august. Noen onde tunger påsto at disse endringene medførte at festivalen mistet noe av sitt maskuline preg. Denne påstanden er selvfølgelig helt korrekt, men hva gjør man ikke for at Oddvar skal melde seg på.
På den første øvelsen var det knyttet store forventninger til Tore Buene, som imponerte voldsomt på luftgeværarenaen under fjorårets festival. Men dessverre for Sniper-Tore ble det i år fullstendig kollaps på skytebanen. Til tross for febrilske forsøk på å treffe blinken, til forveksling lik en person som famler etter såpestykket i et badekar, fikk han et pinlig dårlig utgangspunkt for den kommende jaktstarten.
Steinar mister ledelsen mens Geir tar til vingene
Søren klype! Dette er ikke helt ideelt, tenker Steinar idet han blir passert av Knut Westerbø og Olav Grøndalen. Han prøver å henge seg på, men må fort innse at hans geniale plan om å bruke damesykkel med ballongdekk og nettingkurv muligens ikke var så genialt allikevel.
På dette tidspunktet var konkurransen fortsatt helt åpen. Knut og Olav hadde opparbeidet seg en liten ledelse, men ikke langt bak var det et kobbel av forfølgere med skumle hensikter. Spesielt den store forhåndsfavoritten Renè Gjøg, som uventet hadde stilt til start på rulleskietappen med usedvanlig korte teleskopstaver, hadde en sterk indre motivasjon for å innhente forspranget til teten. Også Styrkeprøve-Øystein* følte behov for både å rette opp førsteinntrykket og ikke minst ryggen etter en akutt prolaps i lumbal columna under rulleski-etappen.
Ulike strategier
Valdres Hexathlon er jo en festival som appellerer til et bredt spekter av Norges befolkning, herunder småbarnsforeldre, treningsnarkomane, arbeidsnarkomane*, vanlig narkomane, samt en og annen tilfeldig forbipasserende. Følgelig er det helt naturlig at det blir valgt mange ulike strategier for å forbrede seg til festivalen. Et godt eksempel på en slik strategi er den som Geir Stanes kom opp med. Geir er jo en fornuftig og jordnær fyr, så han hadde overhodet ingen illusjoner om at dette kom til å forløpe smertefritt. Hans strategi bygde derfor på følgende enkle livsfilosofi: ”Det som teller er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det!” Strategien gikk i korthet ut på å møte alle hindringer med en overdrevet positiv innstilling, som om han skulle ha vært en bruktbil-dørselger. I ettertid kan vi konkludere med at dette så absolutt var en nyttig og vellykket strategi, til tross for at det ikke ble en pallplassering på Kraniebrudd-Geir.
Ulykkesfugler
"Dæven døtte nakkestøtte! Nå har jeg har klart det igjen. Hvordan er det mulig!"
Øystein oppdager en revesaks midt i vegbanen, hvorpå han drar hardt i bakbremsen, sladder rundt og akselererer tilbake dit han kom fra.
"Dette er andre gangen jeg deltar på festivalen, og andre gangen jeg sykler feil. Helt topp!"
Han stopper da han kommer til et kryss oppe ved Gjølmyr.
"Var det opp her jeg skulle tatt av?"
Han ser etter merkebånd. "Nei - ingen merkebånd, kun en parkert Audi. Jeg får prøve neste kryss."
Øystein sykler videre uten å oppdage merkebåndet som henger delvis skjult bak Audien. Imidlertid legger han merke til en veps som passerer han på en tilsynelatende hånlig måte.
"Vepser navigerer ved hjelp av solen", tenker han. "De vet hva de holder på med, vepsene. De vet det mye bedre enn meg."
En annen uheldig deltaker var Erlend Pedersen. Etter å ha jobbet seg opp forbi Gribbe, hadde han stor fart over de tunge myrpartiene mot Liaset. Det var her han skulle få nytte av alle treningskveldene med knebøy og den beryktede øvelsen ”dreperen”. Men i et gjørmehøl skjedde det fatale - Erlend sin beinstyrke ble rett og slett for voldsom for sykkelen med det resultat at sykkelkjedet fikk åpent brudd. Siden ingen av servicebilene var i nærheten, ble Erlend* dessverre tvunget til å bryte konkurransen.
Steinar mister pallplassen
"Splitte mine bramseil! Dette er ikke bra", tenker Steinar da Rene sykler forbi i stort tempo. Noen minutter seinere blir han også passert av Tore. "Har jeg gjort noe galt i dag mon tro, eller har verden vært slik hele tiden uten at jeg har fått det med meg."
Samtidig som Steinar blir passert av nok en rytter, farer Geir over sykkelstyret i en urovekkende høy fart. Dette kan bli interessant, tenker Geir i det han svever i en perfekt bue ned mot en bekk som med første øyekast ikke ser spesielt innbydende ut. En annen tanke som slår Geir er hvor fascinerende sakte tiden går i slike situasjoner. Men i stedet for å bruke denne saktegående tiden til å la livet passere i revy, velger han å være tro mot sin strategi ved å foreta en grundig analyse av situasjonen:
"Jeg må nå ta stilling til to relevante problemstillinger. Hvordan jeg fysisk skal treffe bekken, og hvordan jeg psykisk skal treffe bekken. For å ta det siste først, så er det avgjørende viktig med en positiv holdning. Her gjelder det å bygge opp gode forventninger til bekken. For hva representerer egentlig bekken? Jo, foruten i overkant mange steiner, består bekken av vann. Sannsynligvis veldig kaldt vann, men kaldt vann er også vann. Og vann er bra. Vann er en god ting. Hvis jeg måtte velge mellom alle ting i hele verden, ville jeg ganske sikkert ha valgt vann."
Den videre analysen fikk et lite avbrekk i det Geir sitt ansikt og venstre bein traff bekken samtidig, resten av kroppen og sykkelen noe seinere.
En mester blir hedret
Enhver som har blitt fraløpt, kan bekrefte at det er omtrent like artig som å leke i en kasse med velbrukt kattesand. Det var dette Knut opplevde etter svømme-etappen (det å bli fraløpt altså - leking i kattesand sluttet han med for opptil flere år siden). Det er i slike situasjoner lett å legge skylden på andre. Samtidig som kroppen skrek etter mer luft, overrasket han seg selv med å bebreide sine foreldre for at de aldri hadde presset han til å bedrive sport på et høyt nivå. Hvis de hadde stått skrikende på sidelinjen den gangen han var ung fotballspiller, kunne han vært proff i dag. Hatt en formkurve. Da kunne han enkelt ha tatt igjen Rene og Olav som nå forsvant over bakketoppen for å kjempe om den prestisjetunge pokalen. Knut var fult klar over at dette var helt urimelige tanker, men han følte at dette var både riktig tid og sted for å være urimelig.
På dette tidspunktet i løpet lå det an til en svært spennende duell mellom Olav og René om 1.plassen, Knut lå foreløpig på en betryggende 3.plass, men både Tore, Jørgen og Øystein hadde høyt tempo og blodige tenner.
Det hadde etter hvert samlet seg en hærskare med tilskuere i målområdet på Merket. Spesielt rundt taubanetårnet var det stor trengsel. Området lå badet i mystikk og forventning i lyset fra pokalen som ærbødig sto plassert på toppen av tårnet. Meldeposter kunne rapportere om stadig endringer i tetbildet, men det var få, om noen, som turde å feste lit til alle ryktene som florerte. Ofte kunne man høre rop fra barn ”No kjæm dom!”, men dette viste seg som regel å være sauer som beitet i området eller tilfeldig forbipasserende.
MEN SÅ: En utøver dukker opp. Han kommer alene. Han er dansk. Han heter Renè.
Han har rykket fra regjerende mester Olav og kan uten dramatikk entre taubanetårnet, gripe pokalen og motta den øredøvende hyllesten som Hexathlon-mester 2010.
2009: Piggtråd og Revesaks
Lørdag 19.september 2009 gikk nok en gang Valdres Hexathlon-festival av stabelen i Tisleidalen. Med fare for egen og andres helse, sikkerhet og ære, møttes et knippe modige individer for å kjempe seg gjennom seks øvelser i ett og samme løp; skyting, rulleski, terrengsykling, løping, kajakkpadling og svømming med trekking av kajakk.
Det var med nervøs sitring i kroppen at Olav Grøndalen våknet opp denne septemberdagen – en dag han hadde fryktet i flere måneder, for dette var dagen hvor han risikerte å miste sin elskede Hexathlon-pokal. Etter at han ble utropt som vinner av fjorårets Hexathlon-festival hadde livet vært en sann dans på roser – det å kunne presentere seg som regjerende Hexathlon-mester hadde åpnet så mange uante dører. Tanken på å vende tilbake sitt gamle liv frembrakte derfor umiddelbart tårer og forsiktig hulking. Seinest kvelden i forveien hadde han fått en påminnelse om hvordan livet var før han ble Hexathlon-mester. Det var da han etter kveldsnyhetene hadde sett igjennom noen gamle videoopptak hvor hans gamle tippoldefar holdt en tale i anledning Olavs konfirmasjonsdag. Talen begynte som følger: ”Helt siden du gikk med bleier, har jeg fulgt din utvikling med fortvilelse…. for ikke å si forrakt. For hva er det egentlig du gjør med livet ditt gutt. Er ditt liv til nytte for noen? Når jeg tenker på hva du har gjort ut av det, er det første ordet som faller meg inn ”daukjøtt” Talen hadde fortsatt i samme sporet i godt over en time. Det var en minneverdig konfirmasjonsdag må vite.
Frykten for å få sitt gamle liv i fanget, hadde Olav brukt som motivasjonsfaktor gjennom utallige treningsøkter den siste tiden. Økter i form av motbakkeløping, drill på bytte fra rulleski til sykkelsko, sykkelturer i utmark/innmark/vindtunnel, inn- og utstigning av kajakk i høy hastighet, svømming med kajakk på slep i høstkald elv, samt mental trening på å takle psykiske triks fra sleipe konkurrenter. Jo, han var godt forbredt, men han visste lite om hvordan de andre, djerve deltagerne hadde gjort sine forberedelser. Det var derfor en svært nervøs Olav som møtte opp på Merket kl 1200 denne lørdagen.
Imponerende skyteoppvisning
Olav ble ikke mindre nervøs da løpets store outsider, politimannen Tore Buene, på den første øvelsen prikket inn den ene innertieren etter den andre på luftgevær-arenaen. Tore sin imponerende oppvisning satte en skikkelig støkk i de andre deltakerne. Spesielt Knut Westerbø, som var en av forhåndsfavorittene, virket betydelig overrasket der han måpende sto med det litt stive blikket typisk for kaniner som befinner seg midt ute på en motorvei om natten og tror den beste måten å bli kvitt lyskasterne som nærmer seg på, er å stirre dem i hjel.
Skyteøvelsen dannet utgangspunktet til en jaktstart for de resterende fem etappene, ved at poengdifferansen ble omgjort til antall sekunder mellom utøverne. Et resultat av dette var at Håvard Døvre, som er glad i tradisjoner, valgte som sist år å gjøre det svært svakt på den første øvelsen, og sikret seg dermed et usedvanlig dårlig utgangspunkt for resten av dagen.
Allerede på den andre øvelsen, 6 km med rulleski, ble det en dramatisk omveltning i feltet. En annen outsider, Knut-Roar Aaberg, åpnet hardt og dannet et tospann med Sniper-Tore, men etter ca 3 km hadde Knut klart å jobbe seg oppover i feltet og tok teten. Han fikk imidlertid ikke anledning til å nyte ledelsen lenge før han ble passert av en tydelig manisk Olav.
Svømmeføtter-taktikk
Olav hadde tatt lærdom av fjorårets fadese i det hektiske utstyrsbytte mellom rulleskiøvelsen og sykkeløvelsen. Alt utstyr var i år følgelig nøye sortert etter BMI og BNP. Han hadde derfor en god ledelse da han begynte på de seige Lakkergata-bakkene. Vegbanen var tørr og fin, men grunnet kontinentaldrift og betydelig landhevning føltes bakkene tyngre enn noensinne. Det gjorde det ikke enklere for Olav å vite at Knut som jaget bak, var en ProTour Valdres-syklist (dog ikke blant de mest meritterte syklistene).
Byttet fra sykkelsko til joggesko mestret de fleste godt. Borrelås ga her verdifulle sekunder. Håvard som hadde en taktikk om ikke å bytte sko underveis, men benytte seg av svømmeføtter som ville gi han en kjempefordel på siste etappe, ble derimot en smule skuffet over fremkommeligheten opp mot fjelltoppen Gribbe. Sannsynligvis var også Tore en smule skuffet over situasjonen, for et stykke uti løpsetappen valgte han å ta ut skilsmisse i fra tospannekteskapet med Knut Roar. Det skulle imidlertid vise seg at denne skilsmissen ville få alvorlige følger for Tore.
Piggtråd og revesaks
Arrangørene hadde fått kritikk for svak merking under fjorårets arrangement. For å slippe den store jobben med å henge opp mange merkebånd, hadde de oppfinnsomme arrangørene valgt å satse på piggtråd og revesakser. Tanken bak dette valget var at nettopp disse virkemidlene ville gi en mye mer konkret, intuitiv og direkte feedback på feilvalg av løype.
Myr og kryssing av elv på sykkel krevde sin mann. ProTour-Knut tok kraftig innpå. Han hadde nå teften av gull! Hans øyne glitret med noe som kunne ligne på galskap der han tråkket til så søle og lokal fauna ble slengt omkring. Faktisk så lignet det ikke bare på galskap, det var galskap.
Sykkeletappen nærmet seg slutten. Det lå an til en svært spennende duell på de siste to etappene – kajakk og svømming. Da skjedde det fatale: Plutselig punkterte Knut ved Timannstølen. Han innså at det å bytte slange ville medføre tap av dyrebare sekunder. Det faktum at han faktisk heller ikke hadde en ny slange gjorde at han kastet sykkelen i affekt og stormet nedover bakkene i voldsomme klyv (i ettertid kan man undre seg over hvordan en rytter av dette kaliberet kan glemme å ha med ekstra slange - en stygg ripe i lakken på en ellers plettfri sykkelvandel!)
Frykten for at hele pallen ville ryke kvernet nå i Knut sitt hode da han visste at Tore og Knut Roar jaget som sultne skabbrever bak.
Fru Fortuna/ skjebnen hadde tydeligvis et ønske om å gi Knut en mulighet til å kjempe om pallen, for lengre bak i løypa ble det forviklinger ved stien som tok av fra Hervasstølvegen retning Timannsstølen, til tross for at dette var det eneste godt merkede kryss på hele løypa. Virkningen av den godt synlige merkingen var tydeligvis svært forvirrende, og den forvirret Tore voldsomt. Han ble så overrasket at han syklet rett forbi med god margin. Først ved Hervasstølen innså han sin feil og gjorde helomvending. I sin ensomhet begynte han å tenke på det tidligere tospannekteskapet med Knut Roar. Hans varme og ømhet stod plutselig svært klart for Tore. Han var derfor ikke sikker på om han fortsatt dagdrømte da Knut Roar dukket opp i det fjerne som en ridder på sin sykkel, som en skinnende skurtresker i solmoden kornåker. Det rørende gjensynet trenger ingen nærmere beskrivelse. Med ett stod det klart for Tore hvor veien videre i livet gikk, nemlig i retning Timannstølen sammen med Knut Roar.
Samtidig et helt annet sted merket Håvard et rykk i venstre bein. En revesaks hadde bitt seg fast i den ene svømmefoten. Som den harde mannen Håvard tross alt er, lot han seg ikke affisere av denne bagatellen, men fortsatte videre i en helt gal retning.
Knut var desperat nå. Han kikket seg febrilsk over skulderen med angst om angrep bakfra. Det å løpe mange kilometer med sykkelsko er ingen stor opplevelse (men dog smartere og mer komfortabelt enn å labbe rundt med svømmeføtter og revesaks på slep). Nede ved Pardisvegen kunne han skimte kajakken langt i det fjerne. Hvis han klarte å komme seg i kajakken før tospannet bak innhentet han, ville 2. plassen være i boks.
Olav var imidlertid sikker på seier. Pokalen ville være hans også det kommende året, med de uendelige fordelene dette innebar. Kajakketappen ble en ren kosetur. Han nøt nest siste etappe med fuglesang og sol i ansiktet. Den siste korte svømmeetappen visste han ville gå som smurt uten konkurranse fra de andre deltakerne. Det kalde, friske vannet ville bare gi en ekstra lykkerus i den slitne kroppen. Han kunne derfor nyte bildene og følelsene som nå strømmet igjennom hans hode. Å hvor livet var herlig!
Det var med nervøs sitring i kroppen at Olav Grøndalen våknet opp denne septemberdagen – en dag han hadde fryktet i flere måneder, for dette var dagen hvor han risikerte å miste sin elskede Hexathlon-pokal. Etter at han ble utropt som vinner av fjorårets Hexathlon-festival hadde livet vært en sann dans på roser – det å kunne presentere seg som regjerende Hexathlon-mester hadde åpnet så mange uante dører. Tanken på å vende tilbake sitt gamle liv frembrakte derfor umiddelbart tårer og forsiktig hulking. Seinest kvelden i forveien hadde han fått en påminnelse om hvordan livet var før han ble Hexathlon-mester. Det var da han etter kveldsnyhetene hadde sett igjennom noen gamle videoopptak hvor hans gamle tippoldefar holdt en tale i anledning Olavs konfirmasjonsdag. Talen begynte som følger: ”Helt siden du gikk med bleier, har jeg fulgt din utvikling med fortvilelse…. for ikke å si forrakt. For hva er det egentlig du gjør med livet ditt gutt. Er ditt liv til nytte for noen? Når jeg tenker på hva du har gjort ut av det, er det første ordet som faller meg inn ”daukjøtt” Talen hadde fortsatt i samme sporet i godt over en time. Det var en minneverdig konfirmasjonsdag må vite.
Frykten for å få sitt gamle liv i fanget, hadde Olav brukt som motivasjonsfaktor gjennom utallige treningsøkter den siste tiden. Økter i form av motbakkeløping, drill på bytte fra rulleski til sykkelsko, sykkelturer i utmark/innmark/vindtunnel, inn- og utstigning av kajakk i høy hastighet, svømming med kajakk på slep i høstkald elv, samt mental trening på å takle psykiske triks fra sleipe konkurrenter. Jo, han var godt forbredt, men han visste lite om hvordan de andre, djerve deltagerne hadde gjort sine forberedelser. Det var derfor en svært nervøs Olav som møtte opp på Merket kl 1200 denne lørdagen.
Imponerende skyteoppvisning
Olav ble ikke mindre nervøs da løpets store outsider, politimannen Tore Buene, på den første øvelsen prikket inn den ene innertieren etter den andre på luftgevær-arenaen. Tore sin imponerende oppvisning satte en skikkelig støkk i de andre deltakerne. Spesielt Knut Westerbø, som var en av forhåndsfavorittene, virket betydelig overrasket der han måpende sto med det litt stive blikket typisk for kaniner som befinner seg midt ute på en motorvei om natten og tror den beste måten å bli kvitt lyskasterne som nærmer seg på, er å stirre dem i hjel.
Skyteøvelsen dannet utgangspunktet til en jaktstart for de resterende fem etappene, ved at poengdifferansen ble omgjort til antall sekunder mellom utøverne. Et resultat av dette var at Håvard Døvre, som er glad i tradisjoner, valgte som sist år å gjøre det svært svakt på den første øvelsen, og sikret seg dermed et usedvanlig dårlig utgangspunkt for resten av dagen.
Allerede på den andre øvelsen, 6 km med rulleski, ble det en dramatisk omveltning i feltet. En annen outsider, Knut-Roar Aaberg, åpnet hardt og dannet et tospann med Sniper-Tore, men etter ca 3 km hadde Knut klart å jobbe seg oppover i feltet og tok teten. Han fikk imidlertid ikke anledning til å nyte ledelsen lenge før han ble passert av en tydelig manisk Olav.
Svømmeføtter-taktikk
Olav hadde tatt lærdom av fjorårets fadese i det hektiske utstyrsbytte mellom rulleskiøvelsen og sykkeløvelsen. Alt utstyr var i år følgelig nøye sortert etter BMI og BNP. Han hadde derfor en god ledelse da han begynte på de seige Lakkergata-bakkene. Vegbanen var tørr og fin, men grunnet kontinentaldrift og betydelig landhevning føltes bakkene tyngre enn noensinne. Det gjorde det ikke enklere for Olav å vite at Knut som jaget bak, var en ProTour Valdres-syklist (dog ikke blant de mest meritterte syklistene).
Byttet fra sykkelsko til joggesko mestret de fleste godt. Borrelås ga her verdifulle sekunder. Håvard som hadde en taktikk om ikke å bytte sko underveis, men benytte seg av svømmeføtter som ville gi han en kjempefordel på siste etappe, ble derimot en smule skuffet over fremkommeligheten opp mot fjelltoppen Gribbe. Sannsynligvis var også Tore en smule skuffet over situasjonen, for et stykke uti løpsetappen valgte han å ta ut skilsmisse i fra tospannekteskapet med Knut Roar. Det skulle imidlertid vise seg at denne skilsmissen ville få alvorlige følger for Tore.
Piggtråd og revesaks
Arrangørene hadde fått kritikk for svak merking under fjorårets arrangement. For å slippe den store jobben med å henge opp mange merkebånd, hadde de oppfinnsomme arrangørene valgt å satse på piggtråd og revesakser. Tanken bak dette valget var at nettopp disse virkemidlene ville gi en mye mer konkret, intuitiv og direkte feedback på feilvalg av løype.
Myr og kryssing av elv på sykkel krevde sin mann. ProTour-Knut tok kraftig innpå. Han hadde nå teften av gull! Hans øyne glitret med noe som kunne ligne på galskap der han tråkket til så søle og lokal fauna ble slengt omkring. Faktisk så lignet det ikke bare på galskap, det var galskap.
Sykkeletappen nærmet seg slutten. Det lå an til en svært spennende duell på de siste to etappene – kajakk og svømming. Da skjedde det fatale: Plutselig punkterte Knut ved Timannstølen. Han innså at det å bytte slange ville medføre tap av dyrebare sekunder. Det faktum at han faktisk heller ikke hadde en ny slange gjorde at han kastet sykkelen i affekt og stormet nedover bakkene i voldsomme klyv (i ettertid kan man undre seg over hvordan en rytter av dette kaliberet kan glemme å ha med ekstra slange - en stygg ripe i lakken på en ellers plettfri sykkelvandel!)
Frykten for at hele pallen ville ryke kvernet nå i Knut sitt hode da han visste at Tore og Knut Roar jaget som sultne skabbrever bak.
Fru Fortuna/ skjebnen hadde tydeligvis et ønske om å gi Knut en mulighet til å kjempe om pallen, for lengre bak i løypa ble det forviklinger ved stien som tok av fra Hervasstølvegen retning Timannsstølen, til tross for at dette var det eneste godt merkede kryss på hele løypa. Virkningen av den godt synlige merkingen var tydeligvis svært forvirrende, og den forvirret Tore voldsomt. Han ble så overrasket at han syklet rett forbi med god margin. Først ved Hervasstølen innså han sin feil og gjorde helomvending. I sin ensomhet begynte han å tenke på det tidligere tospannekteskapet med Knut Roar. Hans varme og ømhet stod plutselig svært klart for Tore. Han var derfor ikke sikker på om han fortsatt dagdrømte da Knut Roar dukket opp i det fjerne som en ridder på sin sykkel, som en skinnende skurtresker i solmoden kornåker. Det rørende gjensynet trenger ingen nærmere beskrivelse. Med ett stod det klart for Tore hvor veien videre i livet gikk, nemlig i retning Timannstølen sammen med Knut Roar.
Samtidig et helt annet sted merket Håvard et rykk i venstre bein. En revesaks hadde bitt seg fast i den ene svømmefoten. Som den harde mannen Håvard tross alt er, lot han seg ikke affisere av denne bagatellen, men fortsatte videre i en helt gal retning.
Knut var desperat nå. Han kikket seg febrilsk over skulderen med angst om angrep bakfra. Det å løpe mange kilometer med sykkelsko er ingen stor opplevelse (men dog smartere og mer komfortabelt enn å labbe rundt med svømmeføtter og revesaks på slep). Nede ved Pardisvegen kunne han skimte kajakken langt i det fjerne. Hvis han klarte å komme seg i kajakken før tospannet bak innhentet han, ville 2. plassen være i boks.
Olav var imidlertid sikker på seier. Pokalen ville være hans også det kommende året, med de uendelige fordelene dette innebar. Kajakketappen ble en ren kosetur. Han nøt nest siste etappe med fuglesang og sol i ansiktet. Den siste korte svømmeetappen visste han ville gå som smurt uten konkurranse fra de andre deltakerne. Det kalde, friske vannet ville bare gi en ekstra lykkerus i den slitne kroppen. Han kunne derfor nyte bildene og følelsene som nå strømmet igjennom hans hode. Å hvor livet var herlig!
Olav var meget glad og lettet over at han fikk beholde den umåtelig tøffe Hexathlon-pokalen med tilhørende rettigheter til å oppbevare, bære og bruke pokalen til hverdag og til fest, såfremt dette ikke innebærer kriminelle eller usømmelige aktiviteter, er i konflikt med festivalens verdisyn og idealer, eller direkte eller indirekte til skade for festivalens gode navn og rykte.
|
Svømme-etappen ble avsluttet med en artig taubane. På bildet ser vi at både Knut-Roar og sikkerhetsansvarlig kontrollerer at karabinene er forsvarlig festet, men da Knut-Roar åtte sekunder seinere deiser ned i bakken, ble det fort slått fast at så ikke var tilfellet.
|
Samfunnet er i dag er preget av mye stress, mas og utålmodighet. Dette tar vi konsekvensen av ved at vi velger å avsløre på en elegant og lite stressende måte den dramatiske kampen om de to resterende plassene på pallen: Knut Westerbø fikk 2. plass, mens Tore Buene tok 3. plassen.
Men mest av alle fikk Håvard Døvre: Han pådro seg fem gnagsår, fire vannblemmer, to revesakser og en mistet svømmefot (noe som medførte at også svømmeetappen ble veldig vanskelig). Han var alt annet enn et vakkert syn da han omsider haltet over målstreken. Egentlig så han veldig syk ut, ikke bare som om han hadde blitt dratt baklengs gjennom en hekk, men som om hekken samtidig hadde blitt dratt gjennom en skurtresker.
Årets bankett gikk for seg som hør og bør under sømmelige forhold på Fagernes Gjestegård.
De noble deltagende gentlemen fikk mye heder og ære for vel gjennomført løp. Taler ble holdt og skåler ble skålt som takk for en uforglemmelig dag!