Samtale med en ny og lovende deltaker
Valdres Hexathlon har jo hatt en enorm vekst i antall deltakere siden festivalen første gang ble arrangert i 2008. Mange nye deltakere har allerede meldt seg på via festivalens facebook-side. En av disse er unge, lovende Oddvar.
Vi treffer Oddvar på en hipster pub på Grünerløkka. Han sitter og venter på oss ved et av bordene i solveggen utenfor inngangsdøra. Da han oppdager oss, reiser han seg opp og vinker mot oss. Vi håndhilser og setter oss på stolene som Oddvar hensynsfullt har holdt av. Men i det Oddvar setter seg ned igjen på stolen sin, knekker den helt plutselig med den uheldige konsekvensen at han faller bakover og velter nabobordet hvor det tilfeldigvis sitter en gjeng med gravide eiendomsmeklere. Hormonbalansen hos disse kvinnene er tydelig alt annet enn i balanse, for de begynner umiddelbart å deise løs på stakkars Oddvar der han måpende ligger blant knuste kaffelatte-glass. Oddvar har jo fått en god oppdragelse i trygge omgivelser i Skavelbygda må vite – en oppdragelse som forbyr han fra å forsvare seg mot angripende damer – spesielt gravide, angripende damer med store håndvesker. Han blir derfor liggende på bakken helt forsvarsløs inntil damene omsider finner ut at han har fått nok, hvorpå de bestemt forlater åstedet med sine blodige håndvesker.
Beklageligvis prøvde ingen av oss i redaksjonen å komme Oddvar til unnsetning under det brutale overfallet, men så snart damene er ute av synsvidde, er vi raske med å hjelpe Oddvar opp, børste av ham glasskår, piller, leppestifter og annet håndveskeinventar, samt at vi støtter han bort til en ny stol som vi omtenksomt har hentet til ham.
Redaksjonen: Hvordan gikk det med deg?
Oddvar: Alt fint her. Tipp, topp tommel opp! Null stress, joggedress! Brillefint! Jeg føler meg minst like sprek som en tour de france syklist som blir påkjørt av følgebilen og slengt i piggtrådgjerdet!
Redaksjonen: Skal vi oppsøke lege, eller klarer du å gjennomføre intervjuet?
Oddvar: Neida. Jeg tar bare på meg umåtelig freshe, store solbriller, så glir jeg bare inn i mengden av løkka hipsters og party-svensker og så er det ingen som merker alt blodet og sølet damene forårsaket. Vi burde kanskje bytte pub, da. Gravide damer som i tillegg er glætte eiendomsmeglere er jo egentlig ikke spesielt hipt!!? Men dere vil vel kanskje sitte når vi tross alt har funnet en plass i solen.
Redaksjonen: Ja vel, men da må du love å si i fra hvis du vil avbryte intervjuet. Du må ikke tenke på at vi har reist ens ærend over 18 mil for dette intervjuet.
Vi bestiller drikke av kelneren som er i full gang med å rydde opp restene av nabobordet, før vi finner fram notisblokka hvor vi på forhånd har notert ned noen spørsmål. Intervjuet begynner:
Redaksjonen: Du har jo vært en selvskreven deltaker helt siden festivalen ble stifta, men skader og uhell har dessverre forhindret deg fra å delta på de foregående festivalene. Men nå er du heldigvis helt skadefri?
Oddvar: Tja.. dere har vel kanskje tatt turen forgjeves… Er rimelig nyoppert i kneet så jeg slipper vel å bli med i år også... Knær uten korsbånd funka ikke i lengden. Det er jo forsåvidt godt med alt man slipper, men å slippe å ha korsbånd var vist ikke så heldig selv om.
Redaksjonen: Det var som pokker. Det er umåtelig synd at du ikke får blitt med i år heller. Har du gjort deg opp noen tanker om hvorfor du er så skadeutsatt?
Oddvar: Jeg er vel bare skrøpelig bygd.
Redaksjonen: Da må vi krysse fingrene for at kneet blir bra til skisesongen, og at du ikke pådrar deg en ny skade i forkant av neste års festival. Kan du fortelle litt om hvilke forventninger du har til neste års festival?
Oddvar: Nå har jeg jo tydd til drastiske tiltak som ankelbrudd, kyssesyke og korsbåndoperasjon for å unngå å måtte stille på festivalen deres, så jeg er litt spent på hva som må til for å få godkjent fravær neste år… Har heldigvis en stund til på å gruble fram noe for å slippe å delta også i 2012.. Som sagt er det jo godt med alt man slipper!
Om jeg ikke finner en gyldig grunn forventer jeg vel å få bank av det trenings-aggresive miljøet som har oppstått rundt protour-valdres. Det er tydelig fra utsida at det å være Valdres` beste gamling på sykkel ser ut til å være verdt nesten å drepe for, eller i alle fall en skillsmisse eller to. Jeg tar det derfor for gitt at alle deltakerne med postadresse i Vallers er fulle av epo, anabole steroider og har to- tre daglige økter med høydetrening og 15x4 minutters intervaller i høyden der oppe Vallersflya på.
Redaksjonen: Din siste setning slutta med en preposisjon. Kan du vennligst gjenta setningen med korrekt grammatisk oppbygning?
Oddvar: Jeg tar det derfor for gitt at alle deltakerne med postadresse i Vallers er fulle av epo, anabole steroider og har to- tre daglige økter med høydetrening og 15x4 minutters intervaller i høyden der oppe på Vallersflya.
Jeg kan jo føye til at den eneste utflytta Vallers som matcher treningsuker på 40 timer, som ryktene sier er vanlige i heimbygda nå, er den ikke lenger så unge, men akk heller noe særlig lovende Månum. Han bør nok spesialinviteres for å holde fanen høgt, da han gjerne tar en times joggetur etter en fem-mils tur på ski fordi turkammeraten gikk for sakte…
Redaksjonen: Ja da skal vi få sendt ut en spesialinvitasjon til Månum. Han er jo også en sosial fyr som er kjent for å lage liv.
Gitt at årets seks øvelser blir videreført til neste år – hvilken av øvelsene ser du mest fram til?
Oddvar: Nå har jeg jo for lengst innsett at jeg bør holde meg til idretter hvor man jobber med tyngdekrafta og ikke mot… Med andre ord stiller jeg vel svakt i alt annet enn nedoverbakkene. Så jeg håper det finnes noen nedoverbakker jeg kan glede meg til?
Redaksjonen: Siden sykkeletappen går opp til fjelltoppen Gribbe, kan vi love deg flere artige nedoverbakker. Spesielt i stipartiene ned fra Hermannshovda tror jeg du vil trives godt. Er det noen av øvelsene som du frykter?
Oddvar: Nå har jo flere av oss ”skigutta”stifta prosjektet ”tjukkas til sommeren”. Dette prosjektet innebærer at når våren kommer er det viktig å legge bort treninga til fordel for strand- og parkliv, øl og grilling for at ikke damene skal se hvor fantastisk staute karer alle som liker seg ute på ski egentlig er. De vil selvfølgelig ikke tørre å komme bort om vi hadde holdt oss topptrente, da man vil virke uoppnåelig. Mottoet er ”bedre å være en trivelig tjukkas enn en skikkelig kjekkas”. I og med at et slikt tjukkas til sommeren prosjekt går dårlig sammen med all fysisk aktivitet i grunn (som sagt med unntakt av nedoverbakke) vil det vel si at alle øvelsene ser ut til å være noe jeg bør frykte.
Redaksjonen: Har du noe annet på hjertet som du ønsker å dele med oss?
Oddvar: Nja.. Det med tjukkas til sommeren var jo nesten bare ljug… Får jo dårlig samvittighet av å juge, til tross for redaktørens høytidelige løfte om å ikke ødelegge en god historie med å prate sant.. Sannheten er jo at alle som deltar i prosjektet ”tjukkas til sommeren” er tjukke hele året! Ikke bare til sommeren. Men baggy skiklær skjuler det meste på vinteren, slik at man kan skryte at man legger på seg til våren.. Når det er sagt regner jeg med at prosjektet skaper entusiasme hos alle som hører om det, og det er selvsagt lov å henge seg på.. Vil særlig anbefale denne typen oppladning for alle som planlegger å delta i Valdres Hexathlon Festival 2012… Gi gjerne lyd om dere vil henge på, sånn at jeg kan vurdere å begynne å sniktrene mens dere alle forfaller!
Ellers må det vel også i rettferdighetens navnt nevnes at forskningsresultatene til gutta de siste 15 årene tyder på at damer ikke aller mest vil ha en trivelig tjukkas, men mye heller en skikkelig kjekkas. (Skikkelig kjekkas har ingen av oss prøvd..) Men da datautvalget foreløpig er for tynt til å trekke endelige konklusjoner går man foreløpig ikke bort fra hypotesen om at det lønner seg i sosiale sammenhenger å bli tjukkas til sommeren. Alle deltakerne går med andre ord på med friskt mot også neste sommer! (om ikke dere blir med slik at jeg må begynne å sniktrene da..)
Nå vart vel kanskje det her litt avsporing fra hva festivalen handler om, men sånn går det når man blir slått i hodet…
Vi treffer Oddvar på en hipster pub på Grünerløkka. Han sitter og venter på oss ved et av bordene i solveggen utenfor inngangsdøra. Da han oppdager oss, reiser han seg opp og vinker mot oss. Vi håndhilser og setter oss på stolene som Oddvar hensynsfullt har holdt av. Men i det Oddvar setter seg ned igjen på stolen sin, knekker den helt plutselig med den uheldige konsekvensen at han faller bakover og velter nabobordet hvor det tilfeldigvis sitter en gjeng med gravide eiendomsmeklere. Hormonbalansen hos disse kvinnene er tydelig alt annet enn i balanse, for de begynner umiddelbart å deise løs på stakkars Oddvar der han måpende ligger blant knuste kaffelatte-glass. Oddvar har jo fått en god oppdragelse i trygge omgivelser i Skavelbygda må vite – en oppdragelse som forbyr han fra å forsvare seg mot angripende damer – spesielt gravide, angripende damer med store håndvesker. Han blir derfor liggende på bakken helt forsvarsløs inntil damene omsider finner ut at han har fått nok, hvorpå de bestemt forlater åstedet med sine blodige håndvesker.
Beklageligvis prøvde ingen av oss i redaksjonen å komme Oddvar til unnsetning under det brutale overfallet, men så snart damene er ute av synsvidde, er vi raske med å hjelpe Oddvar opp, børste av ham glasskår, piller, leppestifter og annet håndveskeinventar, samt at vi støtter han bort til en ny stol som vi omtenksomt har hentet til ham.
Redaksjonen: Hvordan gikk det med deg?
Oddvar: Alt fint her. Tipp, topp tommel opp! Null stress, joggedress! Brillefint! Jeg føler meg minst like sprek som en tour de france syklist som blir påkjørt av følgebilen og slengt i piggtrådgjerdet!
Redaksjonen: Skal vi oppsøke lege, eller klarer du å gjennomføre intervjuet?
Oddvar: Neida. Jeg tar bare på meg umåtelig freshe, store solbriller, så glir jeg bare inn i mengden av løkka hipsters og party-svensker og så er det ingen som merker alt blodet og sølet damene forårsaket. Vi burde kanskje bytte pub, da. Gravide damer som i tillegg er glætte eiendomsmeglere er jo egentlig ikke spesielt hipt!!? Men dere vil vel kanskje sitte når vi tross alt har funnet en plass i solen.
Redaksjonen: Ja vel, men da må du love å si i fra hvis du vil avbryte intervjuet. Du må ikke tenke på at vi har reist ens ærend over 18 mil for dette intervjuet.
Vi bestiller drikke av kelneren som er i full gang med å rydde opp restene av nabobordet, før vi finner fram notisblokka hvor vi på forhånd har notert ned noen spørsmål. Intervjuet begynner:
Redaksjonen: Du har jo vært en selvskreven deltaker helt siden festivalen ble stifta, men skader og uhell har dessverre forhindret deg fra å delta på de foregående festivalene. Men nå er du heldigvis helt skadefri?
Oddvar: Tja.. dere har vel kanskje tatt turen forgjeves… Er rimelig nyoppert i kneet så jeg slipper vel å bli med i år også... Knær uten korsbånd funka ikke i lengden. Det er jo forsåvidt godt med alt man slipper, men å slippe å ha korsbånd var vist ikke så heldig selv om.
Redaksjonen: Det var som pokker. Det er umåtelig synd at du ikke får blitt med i år heller. Har du gjort deg opp noen tanker om hvorfor du er så skadeutsatt?
Oddvar: Jeg er vel bare skrøpelig bygd.
Redaksjonen: Da må vi krysse fingrene for at kneet blir bra til skisesongen, og at du ikke pådrar deg en ny skade i forkant av neste års festival. Kan du fortelle litt om hvilke forventninger du har til neste års festival?
Oddvar: Nå har jeg jo tydd til drastiske tiltak som ankelbrudd, kyssesyke og korsbåndoperasjon for å unngå å måtte stille på festivalen deres, så jeg er litt spent på hva som må til for å få godkjent fravær neste år… Har heldigvis en stund til på å gruble fram noe for å slippe å delta også i 2012.. Som sagt er det jo godt med alt man slipper!
Om jeg ikke finner en gyldig grunn forventer jeg vel å få bank av det trenings-aggresive miljøet som har oppstått rundt protour-valdres. Det er tydelig fra utsida at det å være Valdres` beste gamling på sykkel ser ut til å være verdt nesten å drepe for, eller i alle fall en skillsmisse eller to. Jeg tar det derfor for gitt at alle deltakerne med postadresse i Vallers er fulle av epo, anabole steroider og har to- tre daglige økter med høydetrening og 15x4 minutters intervaller i høyden der oppe Vallersflya på.
Redaksjonen: Din siste setning slutta med en preposisjon. Kan du vennligst gjenta setningen med korrekt grammatisk oppbygning?
Oddvar: Jeg tar det derfor for gitt at alle deltakerne med postadresse i Vallers er fulle av epo, anabole steroider og har to- tre daglige økter med høydetrening og 15x4 minutters intervaller i høyden der oppe på Vallersflya.
Jeg kan jo føye til at den eneste utflytta Vallers som matcher treningsuker på 40 timer, som ryktene sier er vanlige i heimbygda nå, er den ikke lenger så unge, men akk heller noe særlig lovende Månum. Han bør nok spesialinviteres for å holde fanen høgt, da han gjerne tar en times joggetur etter en fem-mils tur på ski fordi turkammeraten gikk for sakte…
Redaksjonen: Ja da skal vi få sendt ut en spesialinvitasjon til Månum. Han er jo også en sosial fyr som er kjent for å lage liv.
Gitt at årets seks øvelser blir videreført til neste år – hvilken av øvelsene ser du mest fram til?
Oddvar: Nå har jeg jo for lengst innsett at jeg bør holde meg til idretter hvor man jobber med tyngdekrafta og ikke mot… Med andre ord stiller jeg vel svakt i alt annet enn nedoverbakkene. Så jeg håper det finnes noen nedoverbakker jeg kan glede meg til?
Redaksjonen: Siden sykkeletappen går opp til fjelltoppen Gribbe, kan vi love deg flere artige nedoverbakker. Spesielt i stipartiene ned fra Hermannshovda tror jeg du vil trives godt. Er det noen av øvelsene som du frykter?
Oddvar: Nå har jo flere av oss ”skigutta”stifta prosjektet ”tjukkas til sommeren”. Dette prosjektet innebærer at når våren kommer er det viktig å legge bort treninga til fordel for strand- og parkliv, øl og grilling for at ikke damene skal se hvor fantastisk staute karer alle som liker seg ute på ski egentlig er. De vil selvfølgelig ikke tørre å komme bort om vi hadde holdt oss topptrente, da man vil virke uoppnåelig. Mottoet er ”bedre å være en trivelig tjukkas enn en skikkelig kjekkas”. I og med at et slikt tjukkas til sommeren prosjekt går dårlig sammen med all fysisk aktivitet i grunn (som sagt med unntakt av nedoverbakke) vil det vel si at alle øvelsene ser ut til å være noe jeg bør frykte.
Redaksjonen: Har du noe annet på hjertet som du ønsker å dele med oss?
Oddvar: Nja.. Det med tjukkas til sommeren var jo nesten bare ljug… Får jo dårlig samvittighet av å juge, til tross for redaktørens høytidelige løfte om å ikke ødelegge en god historie med å prate sant.. Sannheten er jo at alle som deltar i prosjektet ”tjukkas til sommeren” er tjukke hele året! Ikke bare til sommeren. Men baggy skiklær skjuler det meste på vinteren, slik at man kan skryte at man legger på seg til våren.. Når det er sagt regner jeg med at prosjektet skaper entusiasme hos alle som hører om det, og det er selvsagt lov å henge seg på.. Vil særlig anbefale denne typen oppladning for alle som planlegger å delta i Valdres Hexathlon Festival 2012… Gi gjerne lyd om dere vil henge på, sånn at jeg kan vurdere å begynne å sniktrene mens dere alle forfaller!
Ellers må det vel også i rettferdighetens navnt nevnes at forskningsresultatene til gutta de siste 15 årene tyder på at damer ikke aller mest vil ha en trivelig tjukkas, men mye heller en skikkelig kjekkas. (Skikkelig kjekkas har ingen av oss prøvd..) Men da datautvalget foreløpig er for tynt til å trekke endelige konklusjoner går man foreløpig ikke bort fra hypotesen om at det lønner seg i sosiale sammenhenger å bli tjukkas til sommeren. Alle deltakerne går med andre ord på med friskt mot også neste sommer! (om ikke dere blir med slik at jeg må begynne å sniktrene da..)
Nå vart vel kanskje det her litt avsporing fra hva festivalen handler om, men sånn går det når man blir slått i hodet…
Samtale med en trønder uten bart
Valdres Hexathlon inngikk i 2010 et samarbeid med Vestringsbygda il som innebærer at idrettslaget står som arrangør av festivalen mot at hele overskuddet tilfaller idrettslaget. Leder av Vestringsbygda il er Erlend Pedersen – en blid og omgjengelig trønder som deltok på festivalen i 2010, men som da måtte bryte halvveis i løpet som følge av at hans voldsomme beinstyrke ble for mye for den stakkars sykkelen.
Vi treffer Erlend i en velstelt hage utenfor hans hus i Sundvold. Han skal tydeligvis gjøre noe med understellet på bilen, for den står noe ustøtt oppstilt på fire svære trepåler. Vi spør nysgjerrig om hvordan han klarte å jekke bilen opp på pålene, men da smiler han lurt i sin manglende bart. ”Jekk er for pyser sjø”, humrer han og slår seg på låra.
Vi går forsiktig rundt bilen og setter oss på den solfylte terrassen. Erlend spør om han skal hente noen forfriskninger før vi starter samtalen. Vi takker høflig nei, siden vi antar det er snakk om karsk og/eller trøndersodd.
Redaksjonen: Hva er bakgrunnen for din usedvanlige styrke i beina? Har du alltid vært så sterk?
Erlend: Væll, æ e ganske stærk ja. Hi allder hatt problem med å løft det som mått opp uansett ka det hi vorri. Det starta på barneskolen da va æ ein ganske tynn pingle, fikk my juling i rævkrok kvær dag. Vaskemann på skola, Bartulf, tok mæ te sies ein dag og ga mæ nån tips. Æ starta dagan me å dra biln te pappa, ein Toyota Hiace 1982 mod, ca 4 km bort te arbe hans, etter skola drog æ biln heim igjæn. Pappa syns det va heilt fint for han spara my pæng som han kun bruk på meir sukker å hurtigjær. (ein karsk om mårran hold magan fresk) Etter nån år me stadi tongar bila å lastebila fikk æ te slutt hævda mæ i rævkrok miljøe. Vant aldri nå mesterskap, men styrken i fotan har vorri me som ein go vænn sia da.
Redaksjonen: Har du noen tips til andre Hexathlon-deltakere som ønsker å oppnå tilsvarende beinstyrke?
Erlend: Væll itj overdriv træninga. Det e vikti å start smått, ein golf kanskje, å jobb sæ opp te dæm store bilan. Drekk ein karsk om mårran så hold du dæ fresk, ta ein ætter trening for å unngå stivheit på feil plass…
Redaksjonen: Har du noen andre tips til de som i år vil delta på Hexathlon-festivalen for første gang?
Erlend: Ta me karsk, ein om mårran gir go formen å ett par på sykkeln gir fart i fotan.
Å så har æ forstærka sykkeln me dobbel kjede, reserve sammenlæggbar sykkel i ryggsækken å sparkesykkel i baklomma.
Redaksjonen: Hvilke ambisjoner har du selv for årets festival?
Erlend: Tja, æ ska gjennomfør først å fræmst. Har beklagelig vis fått problemer med nå menisk i begge knærn, men det sku vetrinærn sjå på før løpet.
Redaksjonen: Hvilke av årets øvelser ser du mest fram til?
Erlend: Æ glede mæ mest te kveldens siste øvelse, banketten ska æ vinn me både varm å kald karsk. Det bli uansett ein bra dag!
Redaksjonen: Har du noe annet på hjertet som du ønsker å dele med oss?
Erlend: Vær ærli me dæ sjøl, vinn du e du jævli go. Hvess itj du vinn så ha det jævli arti. Men surving for små sår driv vi itj me, kun nærdøden opplevelsa e godkjent årsak ;)
Vi treffer Erlend i en velstelt hage utenfor hans hus i Sundvold. Han skal tydeligvis gjøre noe med understellet på bilen, for den står noe ustøtt oppstilt på fire svære trepåler. Vi spør nysgjerrig om hvordan han klarte å jekke bilen opp på pålene, men da smiler han lurt i sin manglende bart. ”Jekk er for pyser sjø”, humrer han og slår seg på låra.
Vi går forsiktig rundt bilen og setter oss på den solfylte terrassen. Erlend spør om han skal hente noen forfriskninger før vi starter samtalen. Vi takker høflig nei, siden vi antar det er snakk om karsk og/eller trøndersodd.
Redaksjonen: Hva er bakgrunnen for din usedvanlige styrke i beina? Har du alltid vært så sterk?
Erlend: Væll, æ e ganske stærk ja. Hi allder hatt problem med å løft det som mått opp uansett ka det hi vorri. Det starta på barneskolen da va æ ein ganske tynn pingle, fikk my juling i rævkrok kvær dag. Vaskemann på skola, Bartulf, tok mæ te sies ein dag og ga mæ nån tips. Æ starta dagan me å dra biln te pappa, ein Toyota Hiace 1982 mod, ca 4 km bort te arbe hans, etter skola drog æ biln heim igjæn. Pappa syns det va heilt fint for han spara my pæng som han kun bruk på meir sukker å hurtigjær. (ein karsk om mårran hold magan fresk) Etter nån år me stadi tongar bila å lastebila fikk æ te slutt hævda mæ i rævkrok miljøe. Vant aldri nå mesterskap, men styrken i fotan har vorri me som ein go vænn sia da.
Redaksjonen: Har du noen tips til andre Hexathlon-deltakere som ønsker å oppnå tilsvarende beinstyrke?
Erlend: Væll itj overdriv træninga. Det e vikti å start smått, ein golf kanskje, å jobb sæ opp te dæm store bilan. Drekk ein karsk om mårran så hold du dæ fresk, ta ein ætter trening for å unngå stivheit på feil plass…
Redaksjonen: Har du noen andre tips til de som i år vil delta på Hexathlon-festivalen for første gang?
Erlend: Ta me karsk, ein om mårran gir go formen å ett par på sykkeln gir fart i fotan.
Å så har æ forstærka sykkeln me dobbel kjede, reserve sammenlæggbar sykkel i ryggsækken å sparkesykkel i baklomma.
Redaksjonen: Hvilke ambisjoner har du selv for årets festival?
Erlend: Tja, æ ska gjennomfør først å fræmst. Har beklagelig vis fått problemer med nå menisk i begge knærn, men det sku vetrinærn sjå på før løpet.
Redaksjonen: Hvilke av årets øvelser ser du mest fram til?
Erlend: Æ glede mæ mest te kveldens siste øvelse, banketten ska æ vinn me både varm å kald karsk. Det bli uansett ein bra dag!
Redaksjonen: Har du noe annet på hjertet som du ønsker å dele med oss?
Erlend: Vær ærli me dæ sjøl, vinn du e du jævli go. Hvess itj du vinn så ha det jævli arti. Men surving for små sår driv vi itj me, kun nærdøden opplevelsa e godkjent årsak ;)
Samtale med orienterings-Øystein
Valdres Hexathlon-traseen er jo lagt i vill og vakker Valdres-natur, langt fra urbane kvaliteter som gatelys, kebab-sjapper og siviliserte folk med god personlig hygiene. Man skulle følgelig tro at personer med total mangel på orienteringsferdigheter ville ha visse betenkeligheter med å stille til start. Dette har imidlertid ikke vært en aktuell problemstilling for vår venn Øystein Bråten, som hele to ganger har deltatt på festivalen, og som presterte å sykle feil begge gangene.
Vi har avtalt å møte Øystein i hans hjem i Lillestrøm. Vi ankommer presis kl 1800. Øystein dukker opp noe seinere. Han kan fortelle oss at han igjen var tvunget til å kjøre omveger for å komme hjem som følge av at vegvesenet kontinuerlig bygger om vegsystemet her i nabolaget. ”Ja de folka i vegvesenet er det ikke lett å bli kloke på”, svarer vi mens vi alle rister oppgitt på hodet.
Øystein låser oss inn i leiligheten og henger opp jakkene våre. Ingen kan beskylde Øystein for å mangle gode manerer. ”Stig på mine herrer, føl dere som hjemme”, sier han på ekte gentlemannsvis. Vi stusser litt over at han peker mot baderomsdøra, men vi velger å bevege oss inn i stua, som for øvrig er ryddig og pent møblert. Vi setter oss ned i sofaen og starter intervjuet:
Redaksjonen: Takk for at vi fikk lov til å besøke deg og gratulerer så mye med giftemålet i sommer?
Øystein: Mange takk for det, og svært hyggelig at dere fant frem til storbyen Lillestrøm.
Redaksjonen: Har det blitt store forandringer i tilværelsen nå som du har blitt en gift mann?
Øystein: Ja ganske. Det er faktisk en stor utfordring å leve sammen med et annet menneske, spesielt at vedkommende i tillegg er kvinne. Jeg vil trekke frem veivalgene vi begge har for fremtiden. For å få til at vi begge finner frem til et felles mål må man jammen være nøye på å sette kursen riktig. For eksempel, skal man gå til høyre eller venstre, skal vi gå rett frem eller bakover, nei – det e’kke lett. Jeg anbefaler alle som skal inngå ekteskap at de må tenke nøye på hvilken retning de ønsker å gå før man ser på kompassnålen og går ned på kne med ringen i hånd.
Redaksjonen: Kloke ord du kommer med her Øystein. Det skal vi sannelig legge oss på minne. Hvordan er så treningsfasilitetene her i Lillestrøm?
Øystein: Joda, de er ganske bra de. Det fysiske grunnlaget legger jeg på SATS, et treningssenter jeg er medlem på. Jeg har ikke helt funnet hvor det ligger ennå, men jeg er sikker på at jeg treffer på det en gang jeg løper dit for å trene. Jeg sykler for øvrig ganske mye for å bygge opp kapasitet og utholdenhet.
Den videre samtalen med Øystein får et lite opphold i det han tilbyr oss kaffe og hjembakt kringle. Han går inn på soverommet, men kommer raskt ut igjen. ”Det var enklere før da vi bodde i en to-roms leilighet”, unnskylder han seg med. ”Disse tre-roms leilighetene er det jo helt umulig å orientere seg i”. Vi nikker samtykkende mens Øystein litt usikkert beveger seg inn på kjøkkenet. Vi hører at han begynner å lete etter kopper og kaffefilter, samt kaffetrakter og kjøleskap. Vi spør forsiktig om han trenger hjelp, men han forsikrer oss om at det absolutt ikke er nødvendig. Omsider er kaffen og kringla på plass, og vi kan fortsette samtalen.
Redaksjonen: Du har jo en fortid som orienteringsløper. Hva var det som gjorde at du begynte med orientering?
Øystein: Det var vel i bunn og grunn lang skolevei, og lite kollektivt transport-tilbud. Det gikk sjelden eller aldri buss der jeg vokste opp, og sjelden bil. Nei – jeg måtte nok bruke bena til og fra skolen. Jeg husker godt da besteforeldrene mine til min 7-års bursdag gav meg et kommunekart som bestefar hadde hatt. Det satte jeg ekstremt stor pris på husker jeg, og da lærte jeg hvordan man kom seg til skolen gjennom de store skogene i Sørum.
Redaksjonen: Var det en spesiell grunn for at du sluttet med orientering?
Øystein: Jeg har vel egentlig aldri helt klart å slutte med orientering. Jeg liker å trene litt i det små med å løpe etter kart og ikke minst med sola som kompass. Dessuten trener jeg en del mentalt på google-earth, der jeg zoomer inn og prøver å memorere hvordan det ser ut på steder jeg trener og skal trene. Men jeg sluttet å delta i konkurranser for et par år siden, da forbundet sendte meg et brev med anbefaling om å legge kompasset i skuffen. Arrangementene var ikke lagt til rette for den tiden jeg brukte skrev de. Jeg husker en gang jeg møtte på to hyggelige og uniformerte menn med hund på en av postene under et løp, og de var så glade for å se meg. Jeg fikk ikke lov av dem til å fortsette, og det var jo litt ergerlig – jeg følte jeg var i godt driv mot neste post. Men de var så hyggelige, de spanderte både mat og varm drikke, til og med en bærbar seng med ullteppe hadde de med seg som jeg måtte legge meg på. Det manglet ikke på fasilitetene under det løpet nei...
Redaksjonen: Hexathlon-traseen har jo tidligere variert fra år til år, men nå i 2011 vil den stort sett følge den samme traseen som i 2010. Tror du dette vil bli en fordel for deg, eller en ulempe?
Øystein: Det er litt vanskelig å si nå, da det er mye som skal stemme for at løpet blir optimalt. Sannsynligheten for at det blir lettere er der absolutt, men om det blir tilfellet gjenstår jo å se -ikke minst med tanke på objekter som ikke er tegnet inn på løypekart, som f.eks steiner, kjøretøy, skilt, dyr, you name it.. Jeg er dog forberedt på det aller meste.
Redaksjonen: Hexathlon-festivalen har jo sitt utspring fra Quadraton-festivalen, hvor du var en av grunnleggerne. Du har jo følgelig en lang erfaring med denne typen festivaler. Har du noen tips til hvordan Hexathlon-festivalen om mulig kan bli enda bedre enn den er i dag?
Øystein: Jada, det er moro med festivaler. Det er utrolig gøy at så mange med felles interesse og formål kan samles til kappestrid i skjønn natur som det er i Trysil.
Redaksjonen: Valdres mener du?
Øystein: Nei, de siste festivalene har da blitt arrangert i Trysil. Uansett – jeg mener det er viktig å opprettholde den uformelle tonen, at arrangøren gradvis involverer venner og kjente, og venners-venners kjente, og bekjente av kjente av venners-venner. Med tid og stunder blir de flere, og da kan det bli noe virkelig stort. Jeg tror at arrangøren også er på rett vei når de snakker om å innlemme det fysiske elementet i konkurransen, gjerne også oppgaver som fordrer tenking og resonnering – det har jeg sansen for.
Redaksjonen: Har du noe annet på hjertet som du ønsker å dele med oss?
Øystein: Nei, egentlig ikke. Men jeg deler gjerne kakene med dere.
Vi har avtalt å møte Øystein i hans hjem i Lillestrøm. Vi ankommer presis kl 1800. Øystein dukker opp noe seinere. Han kan fortelle oss at han igjen var tvunget til å kjøre omveger for å komme hjem som følge av at vegvesenet kontinuerlig bygger om vegsystemet her i nabolaget. ”Ja de folka i vegvesenet er det ikke lett å bli kloke på”, svarer vi mens vi alle rister oppgitt på hodet.
Øystein låser oss inn i leiligheten og henger opp jakkene våre. Ingen kan beskylde Øystein for å mangle gode manerer. ”Stig på mine herrer, føl dere som hjemme”, sier han på ekte gentlemannsvis. Vi stusser litt over at han peker mot baderomsdøra, men vi velger å bevege oss inn i stua, som for øvrig er ryddig og pent møblert. Vi setter oss ned i sofaen og starter intervjuet:
Redaksjonen: Takk for at vi fikk lov til å besøke deg og gratulerer så mye med giftemålet i sommer?
Øystein: Mange takk for det, og svært hyggelig at dere fant frem til storbyen Lillestrøm.
Redaksjonen: Har det blitt store forandringer i tilværelsen nå som du har blitt en gift mann?
Øystein: Ja ganske. Det er faktisk en stor utfordring å leve sammen med et annet menneske, spesielt at vedkommende i tillegg er kvinne. Jeg vil trekke frem veivalgene vi begge har for fremtiden. For å få til at vi begge finner frem til et felles mål må man jammen være nøye på å sette kursen riktig. For eksempel, skal man gå til høyre eller venstre, skal vi gå rett frem eller bakover, nei – det e’kke lett. Jeg anbefaler alle som skal inngå ekteskap at de må tenke nøye på hvilken retning de ønsker å gå før man ser på kompassnålen og går ned på kne med ringen i hånd.
Redaksjonen: Kloke ord du kommer med her Øystein. Det skal vi sannelig legge oss på minne. Hvordan er så treningsfasilitetene her i Lillestrøm?
Øystein: Joda, de er ganske bra de. Det fysiske grunnlaget legger jeg på SATS, et treningssenter jeg er medlem på. Jeg har ikke helt funnet hvor det ligger ennå, men jeg er sikker på at jeg treffer på det en gang jeg løper dit for å trene. Jeg sykler for øvrig ganske mye for å bygge opp kapasitet og utholdenhet.
Den videre samtalen med Øystein får et lite opphold i det han tilbyr oss kaffe og hjembakt kringle. Han går inn på soverommet, men kommer raskt ut igjen. ”Det var enklere før da vi bodde i en to-roms leilighet”, unnskylder han seg med. ”Disse tre-roms leilighetene er det jo helt umulig å orientere seg i”. Vi nikker samtykkende mens Øystein litt usikkert beveger seg inn på kjøkkenet. Vi hører at han begynner å lete etter kopper og kaffefilter, samt kaffetrakter og kjøleskap. Vi spør forsiktig om han trenger hjelp, men han forsikrer oss om at det absolutt ikke er nødvendig. Omsider er kaffen og kringla på plass, og vi kan fortsette samtalen.
Redaksjonen: Du har jo en fortid som orienteringsløper. Hva var det som gjorde at du begynte med orientering?
Øystein: Det var vel i bunn og grunn lang skolevei, og lite kollektivt transport-tilbud. Det gikk sjelden eller aldri buss der jeg vokste opp, og sjelden bil. Nei – jeg måtte nok bruke bena til og fra skolen. Jeg husker godt da besteforeldrene mine til min 7-års bursdag gav meg et kommunekart som bestefar hadde hatt. Det satte jeg ekstremt stor pris på husker jeg, og da lærte jeg hvordan man kom seg til skolen gjennom de store skogene i Sørum.
Redaksjonen: Var det en spesiell grunn for at du sluttet med orientering?
Øystein: Jeg har vel egentlig aldri helt klart å slutte med orientering. Jeg liker å trene litt i det små med å løpe etter kart og ikke minst med sola som kompass. Dessuten trener jeg en del mentalt på google-earth, der jeg zoomer inn og prøver å memorere hvordan det ser ut på steder jeg trener og skal trene. Men jeg sluttet å delta i konkurranser for et par år siden, da forbundet sendte meg et brev med anbefaling om å legge kompasset i skuffen. Arrangementene var ikke lagt til rette for den tiden jeg brukte skrev de. Jeg husker en gang jeg møtte på to hyggelige og uniformerte menn med hund på en av postene under et løp, og de var så glade for å se meg. Jeg fikk ikke lov av dem til å fortsette, og det var jo litt ergerlig – jeg følte jeg var i godt driv mot neste post. Men de var så hyggelige, de spanderte både mat og varm drikke, til og med en bærbar seng med ullteppe hadde de med seg som jeg måtte legge meg på. Det manglet ikke på fasilitetene under det løpet nei...
Redaksjonen: Hexathlon-traseen har jo tidligere variert fra år til år, men nå i 2011 vil den stort sett følge den samme traseen som i 2010. Tror du dette vil bli en fordel for deg, eller en ulempe?
Øystein: Det er litt vanskelig å si nå, da det er mye som skal stemme for at løpet blir optimalt. Sannsynligheten for at det blir lettere er der absolutt, men om det blir tilfellet gjenstår jo å se -ikke minst med tanke på objekter som ikke er tegnet inn på løypekart, som f.eks steiner, kjøretøy, skilt, dyr, you name it.. Jeg er dog forberedt på det aller meste.
Redaksjonen: Hexathlon-festivalen har jo sitt utspring fra Quadraton-festivalen, hvor du var en av grunnleggerne. Du har jo følgelig en lang erfaring med denne typen festivaler. Har du noen tips til hvordan Hexathlon-festivalen om mulig kan bli enda bedre enn den er i dag?
Øystein: Jada, det er moro med festivaler. Det er utrolig gøy at så mange med felles interesse og formål kan samles til kappestrid i skjønn natur som det er i Trysil.
Redaksjonen: Valdres mener du?
Øystein: Nei, de siste festivalene har da blitt arrangert i Trysil. Uansett – jeg mener det er viktig å opprettholde den uformelle tonen, at arrangøren gradvis involverer venner og kjente, og venners-venners kjente, og bekjente av kjente av venners-venner. Med tid og stunder blir de flere, og da kan det bli noe virkelig stort. Jeg tror at arrangøren også er på rett vei når de snakker om å innlemme det fysiske elementet i konkurransen, gjerne også oppgaver som fordrer tenking og resonnering – det har jeg sansen for.
Redaksjonen: Har du noe annet på hjertet som du ønsker å dele med oss?
Øystein: Nei, egentlig ikke. Men jeg deler gjerne kakene med dere.
Samtale med en ex-Hexathlon-mester
Redaksjonen har vært så heldig å få et eksklusivt intervju med en tidligere vinner av Valdres Hexathlon. Siden regjerende og tidligere Hexathlon- mestere kontinuerlig blir utsatt for et vannvittig press fra både media, sponsorer og tildels fanatiske tilhengere, har ex- mesteren i dette intervjuet bedt om å få være anonym. Vi har derfor valgt å kalle ham ”Kjell-Bjarne-Arne”.
Redaksjonen: Takk for at vi fikk lov til å oppsøke deg for en kort samtale Kjell-Bjarne-Arne. Vi vet jo at du er midt i en hektisk sesong-oppkjøring hvor Hexathlon-festivalen i august er det store målet?
Kjell-Bjarne-Arne: Målet er å kjøre en del oppkjøringskonkurranser/seeding til Hexathlon type Protour Valdres, Villmannen, Styrkeprøven, Norseman osv. Dette kombinert med en del passiv styrketrening.
Redaksjonen: Vi antar at du har ambisjoner om å ta tilbake den gjeve Hexathlon-pokalen, som du på imponerende vis vant i både 2008 og 2009?
Kjell-Bjarne-Arne: Helt klart! Jeg skal knuse dansker og det som måtte komme i veien ala Bismark i Preussen på 1800- tallet!
Redaksjonen: Ja det høres unektelig ut som en ambisiøs ambisjon. Hvem tror du vil bli din tøffeste motstander i kampen om pokalen?
Kjell-Bjarne-Arne: Helt klart Knut Westerbø! Tøff og brutal konkurrent! Den mannen skyr ingen midler. Jeg har også tro på at Olav Grøndalen vil gjøre det bra i år. Jeg har hørt at han har trent umåtelig bra i det siste.
Redaksjonen: Du har jo deltatt på samtlige Hexathlon-festivaler. Hva er det med denne festivalen som gjør at du deltar år etter år?
Kjell-Bjarne-Arne: Vennskaplig kappstrid kombinert med høy sosial faktor. Alt innbakt i storslagen natur- og kultulandskap.
Redaksjonen: Har du noen tips til de som i år vil delta på Hexathlon-festivalen for første gang?
Kjell-Bjarne-Arne: Kun målrettet trening over svært mange år duger i denne festivalen...! Nei da! Her er det åpent for alle. Siden festivalen har så høy sosial profil, kan alle delta uavhengig av etnisitet, legning og kroppsfasong. Man kan også delta som lag om man synes det blir for strabasiøst.
Redaksjonen: Har du noe annet på hjertet som du ønsker å dele med oss?
Kjell-Bjarne-Arne: På ingen måte. Ønsker egentlig ro rundt min person.
Redaksjonen: Takk for at vi fikk lov til å oppsøke deg for en kort samtale Kjell-Bjarne-Arne. Vi vet jo at du er midt i en hektisk sesong-oppkjøring hvor Hexathlon-festivalen i august er det store målet?
Kjell-Bjarne-Arne: Målet er å kjøre en del oppkjøringskonkurranser/seeding til Hexathlon type Protour Valdres, Villmannen, Styrkeprøven, Norseman osv. Dette kombinert med en del passiv styrketrening.
Redaksjonen: Vi antar at du har ambisjoner om å ta tilbake den gjeve Hexathlon-pokalen, som du på imponerende vis vant i både 2008 og 2009?
Kjell-Bjarne-Arne: Helt klart! Jeg skal knuse dansker og det som måtte komme i veien ala Bismark i Preussen på 1800- tallet!
Redaksjonen: Ja det høres unektelig ut som en ambisiøs ambisjon. Hvem tror du vil bli din tøffeste motstander i kampen om pokalen?
Kjell-Bjarne-Arne: Helt klart Knut Westerbø! Tøff og brutal konkurrent! Den mannen skyr ingen midler. Jeg har også tro på at Olav Grøndalen vil gjøre det bra i år. Jeg har hørt at han har trent umåtelig bra i det siste.
Redaksjonen: Du har jo deltatt på samtlige Hexathlon-festivaler. Hva er det med denne festivalen som gjør at du deltar år etter år?
Kjell-Bjarne-Arne: Vennskaplig kappstrid kombinert med høy sosial faktor. Alt innbakt i storslagen natur- og kultulandskap.
Redaksjonen: Har du noen tips til de som i år vil delta på Hexathlon-festivalen for første gang?
Kjell-Bjarne-Arne: Kun målrettet trening over svært mange år duger i denne festivalen...! Nei da! Her er det åpent for alle. Siden festivalen har så høy sosial profil, kan alle delta uavhengig av etnisitet, legning og kroppsfasong. Man kan også delta som lag om man synes det blir for strabasiøst.
Redaksjonen: Har du noe annet på hjertet som du ønsker å dele med oss?
Kjell-Bjarne-Arne: På ingen måte. Ønsker egentlig ro rundt min person.